En prest til besvær

Sogneprest Silje Kivle Andreassen. Foto: Nrk

Silje Kivle Andreassen som er sokneprest i Holmlia menighet, var en av de som ba om at politi og byrådsleder måtte komme til folkemøte på Holmlia etter skyteepisoden.

 

Andreassen krever tiltak for å forbedre situasjonen. Hun peker spesielt på at politiet sammen med skoler, barnevern og fritidstilbud kan bidra aktivt i det forebyggende arbeidet.  Med den høyeste barnefattigdommen i landet, har Holmlia store utfordringer når man vet at nesten halvparten av beboerne er under 30 år, og ca. 27% er barn under 15 år.

Soknepresten tror at utfordingene i Holmlia bydel handler mer om klasseskille enn om etnisitet. Hun mener derfor at å bruke utfordringene i Søndre Nordstrand i innvandringsdebatten er et fatalt blindspor. Fokus er finne gode løsninger for de som lever i dette lokalsamfunnet, og siden utfordringene på Holmlia er større enn hva de er i resten av Norge, så mener hun at det er naturlig at de også må få mer offentlig støtte.

Holmlia har et bredt fritidstilbud, for barn og ungdom. Det er en kommunal fritidsklubb der, organisert idrett, kommunal svømmehall og ikke minst Søndre Aas Gård og Miljøsenter. Med 4 barneskoler og 1 ungdomsskole må barn og ungdom som vokser opp i bydelen leve med ulike kulturer og religioner tett innpå livene sine, fordi Holmlia er et av de mest internasjonale strøkene i Norge. Andreassen mener at dette gir en kompetanse som har stor verdi både i nåtiden og i fremtiden.

 

Soknepresten nevner såvidt barneskolene i bydelen som forteller om svært krevende situasjoner, med mange barn som må følges opp utover det rent skolefaglige. Men hun klarer å vri det til sympati for lærerne, som selv om barnevernet er sterkt tilstede opplever at samfunnet gir dem for mye ansvar og for trange rammer.

 

Silje Kivle Andreassen er for et flerkulturelt samfunn. For to år siden var hun glad for å samle mange barn til skole- og barnehagegudstjenester i Holmlia kirke. Hun følte at Holmlia menighet var heldige som hadde så stor oppslutning om sine førjulssamlinger. Men så kommer baksiden av medaljen. Mange elever får fritak, og ikke alle barnehagebarna er med. Alikevel mener hun at det er et privilegium å få være kirke i et så flerkulturelt samfunn som Holmlia er.

 

Det kan virke som soknepresten oppfatter den polariseringen og kriminaliteten vi ser skje når flere kulturer samles på ett sted, som kun en «utfordring» som staten i utgangspunktet har ansvar for å følge opp med økonomiske midler. Tiltakene hun og flere sosialpedagoger mener løser alvorlig gjengkriminalitet, er altså mere forebygging og fokus på barnefattigdom. Å bruke de alvorlige problemene i Holmlia i innvandringsdebatten, er altså ifølge henne et fatalt blindspor.

 

Men hva vil soknepresten gjøre med nye innvandrere som kommer til Holmlia? Vil hun ønske dem velkommen, eller vil hun si at de først må løse de flokene de alt har å stri med før de kan ta imot flere?

 

Svaret på det vil være avgjørende for hvorvidt man kan ta Andreassen på alvor. For hvis hun virkelig ønsker å rydde opp i det som er i ferd med å utvikle seg til en ghetto på lik linje med Rinkeby i Sverige, så er det første som må gjøres å sørge for at de 12000 som allerede bor der, integreres godt i samfunnet. For å få gjort det, så er man nødt til å sørge for at barna må lære seg norsk språk, kultur, lover og regler.

Løsningen her er ikke som Andreassen tror, med mere forebygging og offentlig støtte, men foreldrene til barna. Det er de som ikke ønsker at barna sine skal bli norske. Det er de som lærer barna sine en kultur og moral i hjemmet som ikke er forenelig med det barna lærer på skolen. Det er innvandrerforeldrene som må på skolebenken her og forstå at hvis de ønsker å bo i Norge, så må de også leve etter og respektere norsk kultur og moral.

 

For sokneprest Silje Kivle Andreassen kommer sikkert det som et sjokk og vil være et skudd for baugen i hennes drømmeverden hvor flerkultur og globalisering er himmelriket.

 

Men hvis man velger å kalle en spade for en kvist, så vil realiteten en dag gi deg en kraftig ørefik når kvisten brekker.

About the Author

John M Johansen
Jeg er født i Askim, oppvokst i Namdalen og Oslo, bosatt i Asia. Jeg er gift og har to barn og ett barnebarn. Samfunnsengasjert og glad i mennesker. Motstander av forskjellsbehandling og totalitære ideologier som Islam feks Liker sol, sjø, fjell og lever livet mens jeg har det

1 Comment on "En prest til besvær"

  1. Simen Midtfjord | 11. mai 2018 at 09:10 | Svar

    Folk som klager over barnefattigdom i Norge er ofte de samme som bejubler og ønsker mer import av mennesker til Norge som bare øker barnefattigdom og annen fattigdom. Har de fått kollektivt hjerneslag mon tro?

Leave a comment

Your email address will not be published.


*


Hopp til verktøylinje