Sutring eller berettiget klaging?

Det har vært en del debatt rundt det faktum at kronekursen er så dårlig nå i forhold til thailandske baht og filippinske peso. Mange nordmenn som bor fast i disse landene og som kun har sin pensjon og leve av, har ytret sin frustrasjon over dette i sosiale medier ol.

Så blir man gjort oppmerksom på at thaiere og filippinere må klare seg for småpenger. Som nordmann skal du altså skamme deg over at du kan leve i luksus, mens de lokale innbyggerne kun har smuler og forholde seg til etter hardt arbeide i minst 10-12 timer om dagen.

I en artikkel skrevet av Helge Heyerdahl for Thailands Tidende, settes det fokus på det harde livet en enslig mor med to barn har. Det kommer frem av artikkelen at barnefaren to ganger har stukket av fra ansvaret for barna, og at han ikke hjelper til med forsørgingen av dem lenger. Denne moren må da arbeide 12 timer om dagen på fabrikk, og har etter at utgifter er betalt, ca 80 baht om dagen å spise for. Det sammenlignes så med nordmenn som kan klare seg med så lite som 30 000 baht i måneden, men at de fleste må ha 100 000 for å føle at de har et verdig liv i Thailand.

Her er det flere ting som spiller inn. Hvor mange nordmenn hadde bosatt seg i Thailand eller på Filippinene hvis de måtte jobbe minst 12 timer om dagen til 12000 baht eller pesos i måneden? Svaret er, ikke mange. Men så kommer neste spørsmål: Hvor mange thaiere og filippinere nyter godt av at nordmenn og andre utlendinger bruker pengene sine i disse landene? Svaret er som de fleste skjønner, mange.

I norske medier er det ofte blitt satt fokus på hvordan Ola nordmann kan boltre seg i luksus i disse landene og utnytte det faktum at han har en stor pensjon han kan bruke der. Ord som blir flittig brukt i disse artiklene er utnyttelse av lokale kvinner og fyll. Det er imidlertid langt mindre fokus på det faktum at de aller fleste fastboende, enten er gift med en lokal innbygger eller er kjæreste med en. Det betyr at de også får et forsørgeransvar ikke bare for partneren sin, men også dennes familie. Mange gjør også store investeringer i eiendom. Disse må da stå i partnerens navn, og alle som har tilknytning til disse landene, kjenner minst en som har mistet alt han eide og har måttet returnere til Norge som en fattig mann.

Nå kan man kanskje si at dette var en digresjon, men det er et lite poeng i den. For det er nemlig slik at utlendinger er veldig viktig for disse landene. Uten pengene deres, ville det sett ganske annerledes ut for mange av de lokale innbyggerne spesielt, og landet generelt. Det blir derfor feil å sette disse gruppene opp imot hverandre.

Det er faktisk slik at du ikke kan få visum for lengre opphold uten at du kan vise til en inntekt som tilsvarer en drøy minstepensjon i Norge. Men dette har visst Heyerdahl og Thailands Tidende glemt. I iveren etter å «sette på plass» nordmenn som klager på at de har fått redusert inntekten sin med opp til 30% på grunn av dårlig kronekurs, overser de glatt det faktum at det ikke bare går ut over nordmennene det gjelder, men også alle de lokale innbyggerne som blir tilgodesett økonomisk av disse.

Utenlandske pensjonister er svært viktig for små og mellomstore bedrifter i turistområder i Thailand. Hvis kjøpekraften deres reduseres, så blir det vanskeligere også for alle de som lever av dem.

Der hvor noen thaiere og filippinere stikker av fra det økonomiske ansvaret de har ovenfor sin egen familie, kommer utlendingen inn og stiller opp. Nå er det selvfølgelig slik at de fleste thaiere og filippinere gjør det beste de kan for sin familie. Som kjent står familien sterkere enn noe annet i disse landene. Mange pensjoner fra Norge blir brukt til å sørge for at familien i Thailand eller Filippinene har det de behøver.

Men hva med de som bruker hele trygda si utelukkende på fyll og damer sier du kanskje? Er ikke det urettferdig i forhold til den lokale som må jobbe og slite bare for å få endene til å møtes?

To ting:

Det første er jo at de han bruker pengene sine på, faktisk tjener dem. Om det er en gledespike eller en bareier spiller kun en rolle for moralister og feminister.

Det andre er at i Norge må størsteparten av befolkningen jobbe og slite for å få endene til å møtes på samme måte. Huslån, studielån osv skal betales. Men det er alikevel en god del som har god råd. Det fins mange nordmenn som har råd til å spise på restaurant daglig, og som kan feste og dra på reiser slik de selv ønsker. Sånn er det bare.

Livet er urettferdig det. Noen er født til rikdom, andre til fattigdom. Noen er friske og raske hele livet, mens andre er født syke og dør som barn.

Det å sette de forskjellige gruppene opp imot hverandre, er i beste fall en håpløs form for journalistikk.

Veldig mange klager også uansett hvordan de har det.

Den lykkeligste tiden jeg noen gang har hatt, var mens jeg jobbet på en statlig skole i Sri Racha utenfor Pattaya på 90 tallet. Jeg hadde 10 000 baht i måneden, fri kost, visum og arbeidstillatelse.

Ikke rik på penger, men på lykke.

 

 

 

About the Author

John M Johansen

Jeg er født i Askim, oppvokst i Namdalen og bosatt i Asia.
Jeg er gift og har to barn og ett barnebarn.
Samfunnsengasjert og glad i mennesker.
Motstander av forskjellsbehandling og totalitære ideologier som Islam feks
Liker sol, sjø, fjell og lever livet mens jeg har det

Be the first to comment on "Sutring eller berettiget klaging?"

Leave a comment

Your email address will not be published.


*


*

Hopp til verktøylinje